0 days to go

Jeg kjenner sommerfuglene i magen og kribling i fingrene. Gruer meg til flyturen, men gleder meg enormt til å komme frem. Flyturen starter på Gardemoen, med en mellomlanding på noen timer i Istanbul, så endelig i mål i Beirut. Første kvelden sover jeg på hotell, da det er såpass sent på kvelden og en litt lang kjøretur til Bekaadalen. Neste morgen går turen til Salam LADC. 

En av tingene jeg gleder meg utrolig mye til er å møte noen av de frivillige som jeg møtte sist. De er fantastiske mennesker, som har vanvittig med kunnskap og store hjerter. Det blir utrolig bra. Og veldig. 

Selv om det kanskje ikke høres så veldig spennede ut så er en av tingene vi gjør å pakke klær, mat, sko og andre ting i lageret der vi bor. Man skulle tro det var kjedelig, men jeg har aldri kost meg mer. Når man er omringet av så fine mennesker og man vet at man hjelper andre som trenger det. Da er det virkelig verdt det. (mer om det Salam gjør kommer senere)

Utsikt over Bekkadalen. 

Utsikt over Bekkadalen. 

Grunnen til at jeg gjør dette er at jeg ønsker å hjelpe, jeg ønsker å skape en litt bedre hverdag for menneskene som ikke har det så godt. Jeg ønsker å spre glede og gi noe tilbake. Jeg har vært utrolig heldig med livet mitt og da er det ingen grunn for å ikke bruke det på noe godt. Vi har det litt for bra til tider, selvom vi alle sliter med vårt. Men jeg tror hvis man hjelper andre mennesker så får man det litt bedre selv.  Jeg har også en liten (stor) drøm om å bli fotograf, som jobber i konfliktområder, ikke for å vise hvor jævlig andre mennesker har det, noe de har. Men for å vise hverdagen deres og vise at de er mennesker akkurat som oss selv, og at vi må bry oss, vi må hjelpe om vi kan og engasjere oss for å få en bedre fremtid for hele verden og alt det inkluderer. 

- Andrea -